Pepperkakebakedagen @LindaLandet – en desembertradisjon fylt med varme, kaos og kjærlighet

Det er få lyder som fyller huset med så mye liv som lyden av barn: Latter, små trippende føtter, ivrige stemmer og det evige «kan jeg få litt mer glasur?» som svever mellom kjøkkenbenker og kjøkkenbord. Denne helgen hadde vi besøk av to av våre fire barn, og de hadde med seg seks av våre åtte barnebarn. Det betyr én ting @LindaLandet: Den store pepperkakebakedagen.

Dette har vært en fast tradisjon helt siden våre egne fire barn var små. Hvert år i desember, én valgfri dag, samles vi for å bake pepperkaker i alle mulige fasonger, og for å bygge pepperkakehus som blir mer fantasifulle og forseggjorte for hvert år som går. Og når familien vokser, vokser også tradisjonen – både i omfang og i volum.

Pepperkaker i alle former – fra klassiske hjerter til høner og kanskje en traktor.

De yngste starter gjerne med klassikerne: hjerter, stjerner, griser. Men så finner noen ei høneform i boksen, og før man vet ordet av det ligger det et helt hønsehus av pepperkaker utover kjøkkenbenken. Gårdsgutten pleier å foreslå at vi skal lage en David Brown-traktor i pepperkakedeig – men det skjer jo aldri 🙂

Glasuren flyter i alle retninger. Noen steder er det mer strøssel enn pepperkake, men hva gjør vel det? Det er resultatet av ivrige barnehender, kreativitet og gode øyeblikk man vil huske lenge etter at kakene er spist opp.

Pepperkakehus – små og store byggverk

Tradisjonen tro lager vi alltid flere pepperkakehus. Ett stort, som de eldste barnebarna bygger sammen med mødrene, tante(ne) og mormor. Og så 2–3 småhus, spesielt tilpasset de minste – de som ennå ikke helt har oppdaget forskjellen på byggeglasur og spiseglasur.

Det store huset blir gjerne kveldens stolthet. Det pyntes med små sukkerstjerner, drysses med melis-snø og får ofte en liten hage, kanskje litt vedkubber av smeltet sjokolade, og et og annet grantre i miniformat hvis noen har husket å lage marsipan. Ingen husket det i år.

Det er fascinerende å se hvordan generasjonene samarbeider. De eldste gir råd, de yngste dytter på taket litt for tidlig, noen holder pusten når veggene skal festes, og alle slipper jubelen løs når det endelig står støtt.

En lang dag med varme øyeblikk

Pepperkakebakedagen starter alltid på formiddagen. Det er som om hele huset våkner litt ekstra når første deigklump lander på kjøkkenbordet. Så går det slag i slag: baking, pynting, steking, bygging, latter, rydding (så vidt), mer pynting og flere pepperkaker.

Midt på dagen brer duften av krydder og nystekte pepperkaker seg helt ut i gangen, og man må ta en liten stopp og bare kjenne på øyeblikket. Dette er jo jul. Ikke kalenderen, ikke gavene, ikke alt man skal rekke – men akkurat dette: familien samlet rundt et varmt bord, med mel på genseren og glasur på nesen.

En stille avslutning

Tradisjonen avsluttes alltid med en god middag før alle setter seg i bilene sine og reiser hjem igjen – fulle av pepperkaker, glitter, melis og gode minner. En liten pianokonsert fra det ene barnebarnet ble det også heldigvis tid til før alle måtte reise tilbake til sine egne hverdager. Når døra lukker seg bak de siste, senker roen seg over småbruket.

Lyden av barn er den fineste lyden som finnes. Den fyller rommene med liv og hjertet med glede. Og selv om man kjenner seg litt sliten etter en lang dag, kommer savnet etter den lyden overraskende raskt tilbake.

Når huset blir stille igjen, står pepperkakehusene ferdige på kjøkkenbenken. Små, sukkerpyntede bevis på at tradisjoner vokser og endrer seg, men alltid bærer noe av det samme: Kjærligheten som går i arv gjennom generasjoner.