Livet i hønsegården @LindaLandet – nye dager, nye fjær

---

I hønsegården @LindaLandet:

@LindaLandet våkner alltid hønsegården før meg. Det starter som en lav mumling der ute i halvmørket, før hele gjengen plutselig bryter ut i et morgenmøte jeg aldri er invitert til, men likevel må høre på. Stormur, vår islandshane, åpner som vanlig ballet – med en blanding av basun og rusten trekspill. Tror han selv er en slags nordisk krigshelt, og kanskje er han det også.

Der ute i hønsegården går også Don Juan, den sorte minorkahanen som mener enhver dag er en anledning til å sjarmere alle som går forbi – høner, spurver, skygger av seg selv. Han glir rundt som om han er den eneste det er verdt å se på her @LindaLandet.

Og tidligere var de tre. General Svartfjær, mørk som natten og en urokråke av rang. Han måte desverre slaktes. Han angrep oss flere ganger,og det går ikke her. Nå er det roligere i hønsegården uten hans daglige manøvre og krigserklæringer mot alt som rørte på seg. Selv Stormur virker som han puster litt friere.

---

Minorka-damene – de svarte diamantene i hønsegården

Fire elegante Minorka-høner tripper rundt som om de burde hatt et eget VIP-område. De er svarte med grønnglans og har blikk som sier «vær så snill, oppfør deg». De har fått disse navnene:

• Frøken Ink – alltid litt sotete på nebbet, ingen vet hvorfor

• Nattfiol – mørk, stille, men synger i søvne

• Silke – så myk i bevegelsene at hun nesten svever

• Rubina – den eneste som insisterer på å legge egg i høyet til hundene

De er fortsatt et søsterskap i sørpeføre, snø og solskinn – elegante tvers igjennom.

---

Islandshønene – ville, vakre og veldig snakkesalige

Seks islandshøner, alle med hver sin personlighet. En av dem heter jo allerede Hønemor – den gråspraglete med hjerte av gull. Hun holder orden, rydder opp i småkrangler, og sier ifra med et «bok-bok-bok!» som får alle til å sitte rett i ryggen. Hun er den eldste islenderen som har vært her i noen år allerede. De andre kom i år fra rugemaskinen vår.

Resten har også fått sine navn:

• Skjura – svart/hvit og nysgjerrig som en skjære

• Glitra – fjær som glinser i solskinnet, elsker småplukk

• Mistra – den som alltid kommer sist, som om hun tenker seg nøye om

• Saga – dramatisk høne, klager høyest men legger best egg

• Fjura – fjærlett, rask og alltid på nye eventyr i gjerdet

Islandsgjengen holder temperaturen oppe i hønsegården, både i lydvolum og god stemning. Stormur liker å late som verden står og faller på dem alle – og hønene lar han tro det.

---

Rhode Island-reds – arbeidsjentene

 

RIR-hønene er som en liten gruppe på fire rødkledde bønder med faste rutiner og lite drama. De gjør jobben, legger egg, og går til ro samtidig hver kveld som om de følger et usynlig tidsskjema.

Navn har de etter personlighetene sine:

• Ragna – alltid først ut døra

• Veslebrun – den minste, men også den raskeste

• Solrød – fjærene gløder i sollys

• Bondejenta – akkurat så jordnær og grei som navnet tilsier

RIR er lokkens stabile fundament. Om man hører ro og orden, er det som regel fordi disse fire bestemmer tempoet.

---

Lys Sussex-damen – den alltid høflige

Så har vi den ene Lys Sussex-høna, hvit og rolig som en vinduskant med solstriper. Hun er aldri først, aldri sist, alltid midt i mengden – men hun har en egen høflig måte å bevege seg på, som om hun hilser på alle hun går forbi. Denne sussexen er den siste gjenlevende av en liten flokk som var 5 for noen få år siden, men høner, som alt annet levende dør til slutt, på en eller annen måte.

Hun har fått navnet:

• Lunrosa – fordi hun gløder i morgensola og har et blikk som sier «slapp av, alt ordner seg»

Lunrosa er den som holder fred når bråk oppstår og ofte legger seg mellom småkrangler med en mild sympati man bare må elske.

---

Et lite univers med fjær

Det er lett å tenke at en hønsegård bare er en flokk med pipelyder og strå i håret, men her hos meg er det et lite univers. Et samfunn. En landsby av fjær, varme og små fortellinger.

Her er det drama og kjærlighet, vennskap og rivalisering, egg i de rareste kroker og øyeblikk som får meg til å stoppe opp og smile – selv på dager der traktoren fusker eller hunden drar med seg hele veden utover tunet.

Og når jeg ser hele gjengen vagge inn i hønsehuset om kvelden, etter dagens eventyr, tenker jeg alltid det samme:

Så mye liv… i en så liten flok